«Jeg vil være så ærlig som mulig som historieforteller», intervju med manusforfatter og regissør Suvi West

Suvi West (1982) er manusforfatter og regissør og har blant annet regissert  filmene Váddásamos dain lea ráhkisvuohta (The Hardest Thing is Love) (2005), Njuoska Bittut (2012–2013), Sparrooabbán (Me and My Little Sister) (2016), Under Two skies (2017) og Eatnameamet – Our Silent Struggle (2021). For sistnevnte ble West tildelt den finske statens pris for informasjonskommunikasjon i 2022. I tillegg har hun blitt tildelt den finske filmregissørforeningens SELO-pris for årets filmregissør i 2023 og Skábmagovat-prisen i 2024.

Suvi West og Anssi Kömis siste dokumentarfilm, Máhccan – Homecoming (2023), tar for seg repatrieringsprosessen som startet da Finlands nasjonalmuseum i 2021 besluttet å returnere over 2 000 samiske gjenstander i sin samling til det samiske samfunnet, ved det samiske museet Siida. Dokumentaren hadde norgespremiere på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF).

Les intervjuet på nordsamisk her

Vi møtte Suvi West i januar i Tromsø, der regissøren og forfatteren deltok i paneldebatten «Hjem til Sápmi – Repatriering», som ble arrangert som et samarbeid mellom Finsk–norsk kulturinstitutt, Tromsø internasjonale filmfestival og Riddu Riđđu-festivalen . To uker senere var Suvi på vei til filmens USA-premiere på Santa Barbara International Film Festival (SBIFF). I dette intervjuet snakker kunstneren om etikk i filmskaping og om hvordan lidenskapen for historiefortelling har forblitt kjernen i hennes kunstneriske arbeid.

Kan du med egne ord fortelle oss hvem du er, Suvi West?

Jeg er Suvi West, en elvesamisk manusforfatter og regissør. Jeg kommer fra Utsjoki kommune  i Finland, langs elven Tenojoki (Tanaelva), hvor jeg nå for tiden bor med familien min. 

Hvor begynte filmkarrieren din? 

Jeg vokste opp i en liten sameby, og da jeg var ung, visste jeg ikke engang at jeg kunne bli filmskaper. Jeg kjente ikke til noen filmskapere. Jeg trodde vel ikke engang at filmskaping var mulig for meg. Første gang jeg gikk på kino, var da jeg var 14 år, da jeg besøkte tanten min i Oslo. Filmen var Independence Day. Jeg tenkte ikke engang på å lage film, men tenkte at journalistikk eller teater kunne være mulige felt, siden det fantes eksempler på det. Men alt endret seg da det samiske regionale opplæringssenteret i Enare arrangerte et toårig mediekurs med fokus på film. Det var der jeg lagde mine første filmer, og jeg ble helt hekta.

 I 2021 returnerte Finlands nasjonalmuseum over 2 000 samiske gjenstander fra sine samlinger til det samiske samfunnet, ved det samiske museet Siida. Dokumentarfilmen Máhccan forteller historien om denne repatrieringsprosessen. Hvordan nærmer du deg temaet repatriering i dokumentarfilmen Máhccan, og har du lagt merke til noen forskjeller i mottakelsen av den internasjonalt vellykkede filmen rundt om i verden?

Da jeg lagde Máhccan – Homecoming, la jeg merke til at holdningene til repatriering og museumsgjenstander generelt kan variere, og det virket som om alle hadde mange meninger om temaet. Jeg innså at museumsverdenen er fascinerende, flerdimensjonal og filosofisk, og at det ikke finnes noen enkle argumenter. Derfor var den tryggeste og fremfor alt ærligste måten for meg å snakke om emnet på gjennom meg selv. Det ville ikke ha føltes riktig å legge mine egne følelser eller tanker i munnen på eller på skuldrene til andre. Selvbiografi er også en sjanger jeg elsker, både som tilskuer og filmskaper, og jeg anser det som en etisk tilnærming, siden den involverer forfatterens blikk på en åpen og ærlig måte.

Filmen har fått overraskende lik respons verden over. Kanskje er det på grunn av historiens universelle appell. For meg handler ikke filmen om samer, men om menneskeheten. Den handler om at vi alle har forfedre som vi bærer med oss. Tilbakemeldingene på ulike festivaler og i ulike land har vært hjertevarmende og emosjonelle. Det har hendt at jeg har tatt meg selv i å gråte sammen med publikum i diskusjonene etter visningene. Selvfølgelig har publikum hjemme, de samiske tilskuerne i Tanadalen, sett nyanser i filmen som bare de kan forstå. På premieren i Sápmi lo for eksempel publikum hver gang det ble snakket om min forfader Biennáš-Jovnna, fordi de visste hvem personen var. Bare det å nevne Biennáš-Jovnna ga historien et ekstra lag, for dette er en legendarisk skikkelse fra vår region, som ble 101 år gammel. Ved å presenteres for  kjente steder, mennesker og gjenstander kan de se humor og varme der andre kanskje ikke ser det.

Konkurransen mellom nasjonale og lokale filmselskaper og globale strømmetjenester har økt presset for å nå ut til både et lokalt og internasjonalt publikum. Samtidig øker den internasjonale interessen for nordisk og samisk film, noe workshopen for samiske filmskapere som ble arrangert i samarbeid mellom International Sámi Film Institute (ISFI) og Netflix, er et eksempel på. 

Hvordan opplever du at filmbransjens transformasjon og internasjonalisering påvirker ditt kunstneriske arbeid som manusforfatter og regissør? 

Som kunstner er jeg i den heldige situasjonen at jeg ikke har trengt å tenke på trender eller endringer i bransjen på lenge, men har kunnet konsentrere meg om det kunstneriske arbeidet mitt. Jeg vet at det er litt av et privilegium. Det er klart at teknologiske endringer og internasjonalisering påvirker arbeidet mitt, for eksempel når det gjelder hva som vil bli produsert og finansiert i fremtiden, men den refleksjonen har vært mer rettet mot produsentene som produserer arbeidene mine. Jeg har stor tillit til produsentene og har fått jobbe med dyktige filmskapere som har latt meg fokusere på å være historieforteller. Spesielt det lange samarbeidet med produsent Janne Niskala har vært ekstremt givende og befriende. 

Jeg har laget filmer og TV-serier i snart tjue år, og det har alltid vært et eller annet gjennombrudd på gang. Hver revolusjon har ført med seg både trusler og muligheter, men jeg føler ikke at de har endret radikalt på historiefortellingen, som er kjernen i alt. Kanskje er det derfor jeg ikke er så bekymret eller begeistret for det som skjer i bransjen for øyeblikket. Det kan være bra eller dårlig at jeg ikke er bekymret, det er det ingen som vet ennå. Jeg elsker historiefortelling mer enn noe annet, og derfor er jeg mest interessert i å tenke på ulike historier som gir meg glede, og som tar tankene mine med meg, i stedet for å se på dem gjennom en linse av tekniske forstyrrelser eller bransjestrukturer.

Jeg er selvfølgelig heldig i den forstand at de prosjektene jeg har under utvikling eller i hodet, er universelle historier med internasjonalt potensial, som kan tilpasses ulike formater om nødvendig. Jeg er også heldig i den forstand at jeg kan fortelle historier på mange ulike plattformer,  som dokumentar, fiksjon, TV-serie, hørespill, sakprosa eller roman. For øyeblikket har jeg for eksempel både en roman og en fiksjonsfilm på gang, og jeg har fullt fokus på dem. De holder meg også så opptatt at jeg ikke har hatt mye tid til å reflektere over utsiktene for bransjen.

Et gjennomgående element i filmene dine er fortellerformen, som ofte er hentet fra den autofiktive fortellingen. Du står også foran kamera i mange av produksjonene dine (blant annet Njuoska Bittut, Under Two skies, Sparrooabbán (Me and My Little Sister) og Máhccan – Homecoming). Hvorfor er du fascinert av autofiksjon som fortellerform?

Når det gjelder dokumentarfilm, snakker vi om selvbiografi fordi den antas å være sann alle steder. I skjønnlitteraturen er det autofiksjon. For meg er både autofiksjon og selvbiografi naturlige måter å fortelle historier på. Og som betrakter eller leser elsker jeg først og fremst autofiksjon eller selvbiografiske fortellinger på grunn av deres ærlighet. I livet prøver jeg å være så åpen og transparent som mulig om alle følelser og hendelser, og jeg liker ikke å skjule eller holde fasaden i kunsten heller. Jeg kunne snakket lenge om selvbiografi og autofiksjon, for det er en så stor del av meg og min historiefortelling.

For meg er selvbiografi og autofiksjon først og fremst et etisk valg, fordi jeg ønsker å være så ærlig som mulig som forteller. I stedet for å reise til andre land for å filme andre mennesker og dermed fjerne meg selv fra historien eller gi inntrykk av at jeg er en objektiv observatør, ønsker jeg å fortelle historier innenfra og ut, slik at jeg får tilgang til følelser på et dypt og identifiserbart nivå. For meg er synsvinkel og representasjon viktige temaer i kunst og film, så jeg synes også det er viktig å ta seerne og leserne med inn i historien jeg forteller. Ingen av oss er i stand til å være en objektiv observatør, og derfor mener jeg også at filmer der filmskaperne har tilslørt sine egne, ofte privilegerte premisser, slik det for eksempel har skjedd i mange vestlige filmskaperes filmer om Afrika, er uetiske . Mye har endret seg også i Europa, der man gradvis har fått øynene opp for etiske spørsmål om blikkets retning, hvem som forteller historien, og med hvilket blikk.

Du er også en svært allsidig historieforteller. Du har jobbet med temaer som den finske statens kolonialisme mot samene, både gjennom komedie og dokumentarisk historiefortelling. Kan du fortelle litt mer om hvorfor du valgte å lage både komedier og dokumentarfilmer? 

Komedie er kanskje enda mer karakteristisk for meg enn å lage sosiale eller politiske dokumentarer. Komedie er min store første kjærlighet og en livslang drøm. På den andre siden har verdensbildet mitt de siste årene vært så overveldende at det har vært lettere å eksistere når jeg i det minste har forsøkt å gjøre noe for en bedre verden. Dokumentarfilmer har vært et godt verktøy for det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha overlevd uten å lage dokumentarer.

Spesielt var det terapeutisk å lage Eatnameamet – Our Silent Struggle, fordi det ga meg en måte å håndtere den antisamiske atmosfæren i Finland og den pågående kolonialismen og tvangsassimilasjonen på. Men nå, de siste årene, har jeg vært så fokusert på dokumentarer at jeg føler det er helt nødvendig å lage komediefortellinger igjen. Når jeg lager komedie eller lettere fortellinger, føler jeg meg nærmere meg selv og mitt dypeste vesen, selv om temaene er samfunnskritiske. Hvis jeg ikke var same, tror jeg at jeg ville ha fokusert utelukkende på komedie eller kjærlighetshistorier. Det som er komedie for meg, er selvfølgelig ikke nødvendigvis morsomt for andre, for min humor er svart, lakonisk, lavmælt og til og med grotesk. 

Du skriver for tiden på din første spillefilm, Johan Johanaš. På Sámi Films Rising-arrangementet på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) beskrev du filmen som blant annet magisk realistisk. Hva inspirerte deg til å gå over til spillefilm, og hvordan har manusprosessen vært så langt?

 Jeg mener at historiefortelling er historiefortelling uansett form. Jeg har aldri vært interessert i en lang fiksjonsfilm bare fordi det er en lang fiksjonsfilm, men jeg er begeistret for historien om Johan Johanaš, som passer best til langfilmformatet. Jeg føler at jeg først og fremst er forfatter og manusforfatter, og det å skrive faller meg naturlig og er en morsom opplevelse. De første manusutkastene til Johan Johanaš ble skrevet med liv og kraft og ganske raskt. Jeg tror tiden var moden for denne historien, siden jeg har kunnet jobbe med den i en kunstnerisk flyt og med stor kjærlighet. Det er klart at produksjonen av en fiksjonsfilm er annerledes enn en dokumentarfilm, men på den andre siden ser jeg ikke på det som en stor forandring, men mer som en annen produksjonsmetode. Å lage film er alltid å lage film, og kameraet fungerer på samme måte i dokumentar- og fiksjonsfilm. Johan Johanaš er en svart grotesk komedie, så jeg føler at jeg vender tilbake til røttene mine snarere enn å gå inn i en ny verden.